Klare selv

Klare selv  –   Bessen, Brodern, Pippi og Lille Meg

Små barn har en ufattelig stå på vilje til å klare selv. Det innebærer gjerne hyling og skriking, men klares selv skal det uansett. Totalt uten koordinasjon og med armer og ben over alt, driver de på og klarer selv.

Vi lar dem gjerne holde på, for vi vil jo så inderlig gjerne at de en gang i fremtiden faktisk skal klare selv.

Men så skjer det noe merkelig, akkurat i det vi har senket skuldrene; for nå klarer de jo faktisk  selv…

 

Borte Vekk

Vipps så er klare selv-genet fullstendig borte. De har kommet til de herlige tenårene, og da er det helt utrolig hva de ikke klarer selv lenger. Det er umulig å bære et fat eller et glass inn på kjøkkenet, og å få det inn i oppvaskmaskinen er jo totalt utopi. De klarer absolutt ikke å få skitne klær opp i skittentøyskurven eller inn i vaskemaskinen, det er rett og slett komplett umulig. Å huske å låse døra, med en nøkkel – ikke mulig å få til. Og å kle på seg… ja det er ti minus ute og litt ugreit med shorts. Neida, funker visst fint det…

Plutselig har dette lille søte klare selv barnet blitt til en hengslete umulig å få til selv de enkleste ting monster. Det er rare greier.

Men det jeg lurer på er om disse årene pluss den veien samfunnsendringen har gått i, har gjort at dette klare selv genet er i ferd med å gå helt tapt, altså for evig og alltid?

 

Er vi i ferd med å bli kan ikke klare den minste ting selv mennesker?

Glidelåsen i jakka eller buksa er ødelagt. Vi kaster og kjøper nytt. Men vi kunne vel strengt tatt ha skiftet den glidelåsen selv. Sørveggen trenger en runde med maling. Vi ringer en maler. Men vi kunne vel kanskje malt den veggen selv.

Hull på sokker eller strømpebukse – vi kaster og kjøper nytt. Falt oss aldri inn at vi kunne stoppet hullet selv. Reima på tørketrommel ryker og vi kaster maskinen og kjøper ny. Men vi kunne ha kjøpt en ny reim, sett et par you tube videoer og fikset det selv, eller?

Vi trenger nye klesskap og drar til IKEA for å handle flatpakker, og spør om de kan stille med noen som både kan kjøre dem hjem til oss og montere dem sammen… Vi har lyst på kjøttkaker til middag og kjøper en pose fra Gilde og en fra Toro, men vi kunne jo ha laget både kakene og sausen selv, eller?

Hva skjedde med klare det selv mentaliteten? Ble den borte med den generasjonen som levde etter begrepet nøysomhet? jeg tror faktisk det. Men kan det være at vi har et handikap om vi ikke klarer å bevare klare det selv genet – kan det være at nøysomhet blir et moteord igjen?

Fake It

Et av mine motto i livet har vært Fake it til you make it! Dette lærte jeg i starten av arbeidslivet mitt. Fordi jeg jobbet en god del år ved mannsdominerte arbeidsplasser. Menn er grådig mye flinkere til å late som at de kan alt mulig som de ikke har pipling på, og jeg sugde til meg den metodikken der. Selvsagt har Pippi vært til inspirasjon også: Dette har jeg aldri gjort før – så det klarer jeg nok helt fint!

Og det er en helt annen energi i denne overoptimistiske mentalitet enn; dette får jeg ikke til / dette må noen andre gjøre mentaliteten. Sjelden du får til noe om du allerede har utbasunert for alle at dette her klarer jeg ikke. Nei, da gjør du faktisk ikke det.

Som superoptimist kan det være at du må tørke noen tårer og bruke mye plaster, men du dør sjelden av det.

Bessen var fra nøysomhetsgenerasjonen. Han drev på med alt mulig hele tiden. Ikke at han egentlig var så handy, men han fikset nå selv uansett. Gjerne med god hjelp av en kompis som heller ikke var spesielt flink, men til gjengjeld veldig optimistisk og villig. Nå hadde disse to karene ofte hjelp av en liten en på lomma… ikke at jeg oppfordrer til den slags, men det var nå sånn det var.

 

Bombesikkert huskestativ

Når mamma og pappa og minsten og meg, kom hjem etter 13 måneder til sjøs. Pappa var sjømann. Hadde bessen og kompisen fått på plass et huskestativ til stor glede for brodern og meg. Mamma var ikke like imponert. Stativet var murt fast i fire enorme betongklosser, så vakkert var det absolutt ikke! Men det var i det minste trygt, ingen fare for å velte liksom. Stødig i tohundre år. Ikke bare selvgjort, men veldig godt ment.

 

10 toms spiker

Bessen hadde også en stor forkjærlighet for ti toms spiker. Uklart av hvilken grunn. Det er selvsagt mulig at han i sin nøysomhet kom over et konkursutsalg og hamstret inn på dyrbar spiker, ikke vet jeg. Men skulle det spikres så var det med ti toms. Nå blir det ikke spesielt pent når du henger opp taklister med ti toms spiker – men det faller jo aldri ned.

Brodern og meg

I de senere årene har det gått opp for meg at brodern og jeg har arvet noe av bessens halsbrekkende optimistiske mentalitet på dette området. Det skal helst fikses selv – gjerne på død og liv.

Til sammen har vi to skaffet til veie en haug med unger, ektefeller, hus, hytter, naust og brygger, båter og biler. Det er jo ikke rent lite som går til dunders i løpet av en sesong. Da må det fikses da. Og det gjør vi to gjerne selv, og gjerne i lag. Ofte totalt uten kunnskap eller faglig innsikt.

Så driver vi på da, og jeg sier til brodern med tillitsfull røst: Jeg er så glad for at du har peiling på dette her, for jeg aner faktisk ikke hvordan det skal gjøres. Da pleier brodern å svare rolig tilbake: Å? Jeg har ikke peiling på hvordan dette skal gjøres, jeg trodde du visste det.

Og så fikser vi det.

Noen ganger er det med bessen-metoden, og verket vil står der i hundre år (og sikkert til stor irritasjon for avkommet) etter at vi to er borte. Andre ganger faller det fra hverandre så fort vi har snudd ryggen til. Men da er det bare å ta seg en kopp kaffe og gå i gang på nytt.

For det er noe med den der gode følelsen av å ha gjort det selv, er det ikke?